Olav Nygaard

Filmfestivalutstiller 2004 er billedkunstneren Olav Nygaard. Nygaard kan se tilbake på et over 40 år langt og rikt kunstnerliv. I alle disse årene har han holdt fast ved sitt kunstner-iske utgangspunkt: En fordypning i foholdet mellom det essensielle og prosessuelle i naturen og i vår naturopplevelse. Vi får alle gleden av å se resultatet av flere års arbeid under Filmfestivalutstillingen 2004. Olav Nygaard var en foregangsmann for den abstrakte kunstretningen på Haugalandet. På 1950- og 1960-tallet var det mange motstandere av den nye ret-ningen. Bilder av naturen skulle gjengi naturen slik den var og derigjennom gi kunstopplevelser. Tilhengere av den ab-strakte kunstretningen derimot så verdien av å formidle selve natur-opplevelsen. Siden inntrykket av naturen er mental, mente kunstnerne at da måtte også gjengivelsen av naturopplevelsen være noe annet enn ren avbildning.Innenfor den abstrakte ret-ningen fant en ung Olav Nygaard sitt eget kunstneriske uttrykk. Naturen er hans arbeids-redskap, billedlige uttrykk og sta-dige kilde til inspirasjon:

”Jeg har alltid gått mye i naturen, og jeg går gjerne alene. Jeg nyter den selvvalgte ensomheten. Da kan jeg gå i mitt eget tempo, stanse opp, se, fotografere, hvile. Jeg forholder meg sterkt og intenst til naturen. Bildene mine bygger på faktiske syn og opplevelser, men det går ofte lang tid fra synsopplevelsene finner sted til jeg overfører dem til lerretet. Fotografiet er et godt redskap for å aktivt ”åpne opp” for sanse-inntrykkene. Fotoet fryser opplevelsen i tid. Dermed kan jeg gjenkalle og tydeliggjøre inntrykket gjennom maleriet. Ved hjelp av fotoet kan jeg ”gå tilbake” og gjenoppleve former, farger og tekstur i det uendelige. Gjennom gjentakelsen og gjenkjennelsen kommer jeg også mer ”bakenfor” tingene. Jeg får muligheten til å sette meg selv til side, øve meg på å se, og i å se det samme på nye måter. ”

Bildene er ekspressive og umiddelbare i uttrykket. I skarp kontrast foregår prosessen fram mot et ferdig bilde, langsomt.

Maleriene lar seg kun bygge møysommelig og sakte opp over lang, lang tid. Oljestrøk legges over oljestrøk. Tykke lag maling ”kommer ut” av billedflaten. Langsomheten er paradoksalt nok nød-vendig for opplevelsen av øyeblikket -et ”her og nå”, som vi finner i Nygaards billed-verden. Bildene til Olav Nygaard har en eiendommelig romlig dybde i seg. I mange av Nygaards bilder foregår likevel ikke dybdevirkningen fra forgrunnen og innover. Dybdevirkningen skjer fra bildet og utover mot betrakteren. Det er vi som ser som endrer perspektivet i forhold til bildet: Nært innpå – langt fra. I enessansebilder som Leonardo da Vincis ”Nattverden” (1498), er bildet bygget opp med tanke på å skape dybde innover i bildet. I Nygaards billedverden er det altså motsatt. I en utstillingssal, omgitt av bildene på alle fire vegger, blir Nygaards poeng overmåte tydelig for oss: Det er nesten et påfallende fravær av mennesker i bildene, og det finnes heller ingen spor etter menneskelig virksomhet. På tross av dette får vi en sterkere opplevelse av oss selv, som mennesker, i møte med Nygaards bilder. Mennesket kommer i sentrum, og naturen trer fram og gis mening av oss. Hva er naturen uten vårt blikk, våre opplevelser? Samtidig eksisterer verden uavhengig av oss, den har sitt eget mål og sin egen mening uavhengig av vår tilstedeværelse. Naturopplevelser handler om å ta inn over seg spørsmål om livet i sitt øyeblikks fylde og livet under evighetens synsvinkel. Denne dobbelheten i naturopplevelsen; følelsen av at den eksisterer uavhengig og at den samtidig er avhengig av at vi ser og sanser den, framhever også kunstneren i sin skapergjerning og sitt eget forhold til naturen:

”Det er en dobbelhet i det jeg får tilbake fra malervirksomheten min. For det første får jeg mulighet til å dele mine inntrykk og opplevelser av naturen med andre. For det andre skjerpes også følsomheten for motivene og naturen som helhet. Videre er det også en dobbelhet i det jeg ønsker med maleriene mine. På den ene siden vil jeg gjerne formidle, eller kanskje det er bedre å si; dele, min opplevelse av naturen med andre. På den annen side ønsker jeg ikke å styre blikket til den som ser bildene mine. Den største gleden er når jeg får høre at folk har gjort oppdagelser av former, farger og strukturer i naturen på bakgrunn av studier av mine bilder.”

Nygaards erkjennelsesform og formidlingsønske er kanskje det vi kan kalle en form for ”taus kunnskap”:

”Det er vanskelig å sette ord på hva det er som fascinerer meg ved naturen. Det blir så lett banalt når det skal sies med ord… Jeg kan ikke skylde på at følelsene blokkerer for tanken, det handler ikke om det. Ordene er vanskelige å finne fordi jeg ikke ønsker å gå veien om ordene. Jeg velger bort refleksjonen til fordel for sansningen av lyd, former og farger. Min fascinasjon over og min formidling av naturopplevelser går beine veien til fargene og formene. Jeg sier ikke med det at mine valg ikke er gjennomtenkte. Det handler mer om en annen form for bevissthet, en bevissthet og et valg som ligger bortenfor ordet.”

Nygaards tause kunnskap handler om å si det uutsigelige gjennom billedkunsten, det handler om å kjenne steder, form og farger i vestlandsnaturen så inngående at det er gjennom hånden og penselen at kunstneren ”ser”, sanser og opplever naturen på ny. Nygaards ekspressive naturalisme gir perspektiver på det gjenkjennelige og tilvante, og han gjør det nytt og sterkt. Bildene formidler et overblikk, en sammenhengende helhet som i neste øyeblikk bringer oss tett på delene som utgjør helheten. I det ene øyeblikket ser vi et kontinent, i det neste en stein i en kulp -og dette skjer i ett og samme bilde. Nygaard tilbyr oss denne sjansen til å se og å se det hele på ny.

Ӂ se en verden i et sandkorn
og en himmel i en markblomst,
holde uendeligheten i hånden
og evigheten fast i en time.”

William Blake

Grethe Lunde Øvrebø,
Haugesund 2004