HAugesund Billedgalleri
5.8.-31.12.2016

GLIMT FRA NORSK KUNSTHISTORIE - Samlingen i perspektiv #8 (Meling1 og Meling2)

Billedgalleriets samling er ikke et «Nasjonalgalleri» i miniatyr, selv om Haugesund Kunstforening (etabl. 1913) i startfasen så for seg en fyldig og representativ samling av anerkjente norske kunstnere. Med tiden hellet tyngdepunktet i samlingen i stedet mot kunstnere og kunstverk med en tilknytning til Vestlandet. Utvalget til denne utstillingen gir et innblikk i utviklingen i norsk kunsthistorie fra 1870-tallet og framover, til og med midten av 1950-tallet, illustrert ved anerkjente nasjonale og regionale kunstnere.

Meling1

Maleriene i trappeoppgangen viser hvordan kunstnerne oppfattet motiv og virkemiddel i siste halvdel av 1800-tallet. I Romantikken var det først og fremst de dramatiske effektene en søkte å skildre. I Knut Baades (1808-1879) bilde ”Stormnatt ved norskekysten”, er naturens veldige krefter satt opp mot menneskenes kamp for å overleve. Baade yndet å skildre dramatiske skyhimler under vekslende lysforhold. Senere innunder den nasjonalromantiske perioden synes naturen og havet å ha falt mer til ro. Stemningen i «Fjordlandskap» av Anders Askevold (1834-1900), er preget av harmoni og idyll.

Nasjonalromantikken var en åndsstrømning som var dominerende i hele Norden rundt midten av 1800-tallet. Bevegelsen startet i Tyskland hvor Johann Gottfried von Herders tanker om folkediktningen som uttrykk for nasjonal egenart ble sentrale. Ideene fikk blant annet innflytelse i Øst-Europa og i Danmark, hvor den danske dikteren Adam Oehlenschläger brakte tankene videre til de øvrige nordiske landene. Man søkte tilbake til sitt eget folk og dets historie, med interesse for blant annet folkelige tradisjoner, diktning og musikk. Nasjonalromantikken var kjennetegnet av en trang til å levendegjøre og samtidig idealisere en fortid som i Norge særlig bøndene hadde tatt vare på. Det første verket Kunstforeningen anskaffet til samlingen var «Søndagsbesøg i Sætersdalen» av Asor Hansen. Verket kan sies å avspeile Kunstforeningens ønske om å knytte seg opp til ideen om felles nasjonale røtter og at Kunstforeningen, gjennom kunstsamlingen, kunne være med på å bygge opp om en felles nasjonal identitet.

Meling2

Naturalismen hadde naturen som forbilde og ville gjengi den så nøyaktig som mulig, uten bruk av idealiserende eller abstraherende midler. Livets mindre påaktede sider og det dagligdagse skulle trekkes fram; naturens heslighet var også et motiv, en hestelort like gjerne som en rose (Fritz Thaulow). I Frankrike var Gustave Courbet den sentrale skikkelsen, i Tyskland ble Münchenskolen den ledende. En rekke norske malere dro dit fra 1869 og utover i 1870-årene: Harriet Backer, Hans Heyerdahl, Kitty Kielland, Gerhard Munthe, Eilif Peterssen, Otto Sinding, Erik Werenskiold og Fredrik Kolstø (1860-1945).

Fredrik Kolstø skildret gjerne naturen, men det var som regel ikke naturen i seg selv som var av størst interesse. Kolstø var mer realistisk anlagt og framstilte gjerne mennesker i møte med naturen i kraft av sitt daglige arbeid. Naturalistene søkte å gi uttrykk for hvordan naturen var med på å prege menneskenes livsform. Somrene 1896-97 ble Kolstøs mest aktive på Jæren. ”Fiskere på stranden” finnes også i et nærmest identisk motiv, men langt større format, i Haugesund rådhus.

Ole Frøvig (1877-1951) var den første kunstneren som ble fastboende i Haugesund. Motivene fant han i kjente og nære miljøer: De enkle stuer og interiører, småkårsfolk i arbeid og hvile, fromme mennesker i bønn og ettertanke. Høyest nådde han som interiørmaler. I de enkle motivene, som et kjøkken, en blå dør eller en kiste, fikk naturalisten, folkelivsskildreren og koloristen fram det fineste i sitt talent. I norsk kunsthistorie vil han bli stående som Haugesunds maler.

Nikolai Astrup (1880-1929) regnes blant de sene nyromantikerne. Det ble maktpåliggende å studere sine hjemlige omgivelser så inngående at det særpregede og stedegne kom tydelig fram i bildene. På denne tiden fikk ordet naiv en ny betydning. Fra å bety barnslig udannet ble det nå til det barnlige og opprinnelige. Bernt Tunold (1877-1946) var en vestlandsmaler mer enn en ren heimstadmaler. Han trålte Nord-Vestlandet rundt etter motiver som kunne fortette det han mente var spesielt for denne delen av landet. Tunold gikk inn i det trøstesløse regnværet og så maleriske verdier i det.

Norvald Valand (1897-1943), Borghild Berge Lexow (1898-1976) og Anders C. Svarstad (1869-1943) hadde alle studieopphold i Paris. Etter 1900 knyttet norsk maleri et sterkt forbund med utviklingen i fransk kunst, en forbindelse som varte helt frem til 1960-årene. Byen virket som en magnet på kulturelt sulteforede kunstnere, profesjonelle, som amatører.

Borghild Berge Lexow vant særlig popularitet gjennom sine mange portretter, selvportrett og barnebilder. Blant de mer kjente selvportrettene er «Kvinne med fruktfat». Maleriet viser i sin følsomhet og sans for valører påvirkning fra Hjørdis Landmark og Harriet Backer. Lexows tidlige landskaper er ofte preget av en karakteristisk sølvtone slik vi ser det i bildet «Fra Clamart».

Aage Storstein (1900-1983) var en foregangsmann for kubismen i norsk kunst og ble en av de mest betydningsfulle fornyere av norsk maleri på 1900-tallet. Storsteins kubistisk inspirerte formspråk ble av NS-myndighetene stemplet som “entartet”. På utstillingen Kunst og ukunst i Nasjonalgalleriet våren 1942 ble han utpekt som selve erkeeksponenten for “ukunsten”; hans bilder ble utstilt i den store sal, som ble kalt for “redselskabinettet”.

 I 1952 debuterte Eva Synnestvedt (1914-1978) med et sterkt forenklet formspråk. Fargeskalaen var mollstemt sort, blått, brunt, rosa og behandlet i mykt avgrensede flater. I en tid hvor mange lot seg inspirere av kubismens tilnærmet geometriske lover for oppbygging av bilder, var Synnestvedt forfriskende fri og ledig i stilen.