HAugesund Billedgalleri
13.2-7.8.2016

FARGEN I KUNSTEN - samlingen i perspektiv #7 (Kraftsalen)

Haugesund Billedgalleri presenterer kunstnere og verk som alle lar fargen spille en overordnet rolle i sine arbeider.

Irma Salo Jæger (f. 1928 i Finland) regnes som en av Norges fremste representanter for maleriet i den modernistiske tradisjon. Maleriene er preget av vitalitet i fargebruk, ofte med gule, røde og blå fargefelt, iblant grå, svarte og hvite. ”…fremfor alt foretrekker Jæger det gule. En sterk og vital farge. Den kan fortone seg som monoton og ensartet men har i virkeligheten like mange nyanser som regnbuen har farger. Fra det urene, gursjeaktige til sitrende sitron, fra mettet ballblomst til solstrålens klare gjennomskinnelighet. Når Jæger maler med gult skapes bilder der alle denne fargens nyanser får komme til orde. […] Noe av det som gjør Jægers bilder gode og interessante over tid kommer kanskje nettopp av at fargens uttrykkskraft er holdt i tømme av noen formorganiserende strukturer. Det er som om formalisten og ekspresjonisten forenes på en uanstrengt måte. Det er bilder som sikkert nok kan beskrives som både lyriske, ekspressive og stemningsfulle, men de kan vanskelig omtales som slappe eller formløse. De har en egen visuell gjennomslagskraft, en virkning som gjør at de blir sittende fast i minnet.” (Øystein Ustvedt, Kurator, Nasjonalmuseet, Oslo)

John Anton Risan (f. 1934 i Trondheim) ”…er en eksperimentell, hedensk sen-modernist, tilsynelatende uten ambisjon om å si noe som helst gjennom sine bilder. Ingen personlige eller politiske problemstillinger, og i hvertfall ingen utpensling av metafysiske grublerier. Her møter vi konkrete arkitekturelementer som rene linjer, flater, kuber og rektangler, ofte mot en bakgrunn av sterke fargeflater i gult og rosa, spraglet med flekker, prikker og spontane strøk. En distansert og ironisk geometrisering, som effektivt fjerner enhver referanse til det transcendentale og romantiske.” (Øystein Hauge). Som representant for det ”rene maleri” har Risan hatt stor betydning for en rekke yngre kunstnere, som fulgte hans undervisning i Trondheim. De har særlig følt seg tiltrukket av hans hovedtema: å sette enkle former inn i et malerisk rom.

Terry Nilssen-Love (f. 1942 i Storbritannia). Det viktigste for Nilssen-Love er selve skaperprosessen. Han maler helst med akrylfarger. Som underlag benytter han både lerret, plater og papir. Underlaget blir grundig preparert etter gamle metoder. Ved å skrape seg gjennom malinglagene, oppnår han stor grad av stofflighet. Prosessen fra han setter de første fargeflekkene på lerretet til bildet står ferdig er vanligvis lang. Nilssen-Love arbeider som oftest ut fra et emosjonelt utgangspunkt. Formene holdes på plass av linjer og klart avgrensete flater, noe som skaper fasthet i komposisjonen og gir romvirkning. Kandinskys teorier i boken Concerning the spiritual in art, har hatt stor betydning for Nilssen-Love. At Nilssen-Love er jazzmusiker, kommer tydelig fram i måten han komponerer sine figurer i billedflaten på. Han benytter gjerne et større felt som klangbunner han lar sine figurer, tegn og fargekombinasjoner kommunisere med hverandre, nesten som instrumenter i et band. Klangbunnen er som oftest enstonig, f.eks. hvit, grå eller grønnlig. For å uttrykke hver enkelt farges iboende muligheter og mangfold, begrenser han fargebruken. Titlene på Nilssen-Loves arbeider er ofte hentet fra musikk-komposisjoner.
    
Marianne Heske (f. 1946 i Ålesund) fikk sitt internasjonale gjennombrudd med sine såkalte computermalerier. Dette er malerier som har sitt utgangspunkt i videoopptak av landskaper. Opptakene blir så digitalisert, eller overført til datamaskin. Ut i fra dette materialet lages enorme panoramabilder. Heske laget dette trykket til OL på Lillehammer i 1994.

Randy Naylor (f. 1950 i USA) er multimediakunstner, bosatt i Stavanger. I tillegg til sine egne prosjekter har han også samarbeidet med bla. Pia Myrvold. Han har laget en rekke publikasjoner og egne videoproduksjoner i tilknytning til sine mange utstillingsprosjekter. Randy Naylor legger vekt på intuisjon, psyke, intellekt, spontanitet og deres innbyrdes forbindelse i sitt kunstnerskap.

Erik Greens (f. 1931 i Oslo) arbeider framstår frigjorte, fargerike og energiske. Fargene brukes ekspressivt og bildene skapes for en stor del gjennom improvisasjon. Kunstnerisk ønsker Green å stadig være i bevegelse slik at hver ny utstilling viser nye løsninger og er forskjellig fra den forrige, men at det likevel er en konsekvent kunstnerisk utvikling. 

Gunnar S. Gundersen (1921-1983, Oslo) var en nonfigurativ pioner i norsk kunst, og er av mange regnet som en av etterkrigstidens mest betydelige og markante norske malere. Selv om han aldri fikk den internasjonale anerkjennelse han kanskje hadde fortjent, ble han en samlende skikkelse i sin samtid, og hans kunstnerskap har vært til inspirasjon for mange i de etterfølgende generasjoner. Gundersen var blant de unge kunstnere som kom til Statens Kunstakademi de første årene etter frigjøringen. Denne generasjonen ønsket å frigjøre seg fra det tradisjonelle norske figurative maleri og søkte mot de toneangivende strømninger ute i Europa. Sammen med Ludvig Eikaas, Tor Hoff og Odd Tandberg tilhørte han den såkalte "Dødsgjengen". Det var disse fire som var banebrytende for nonfigurativ kunst i Norge. Gunnar S. Gundersen utviklet et billeduttrykk som ved første øyekast fortoner seg som et flatemaleri. Dypt forankret i viten om de visuelle persepsjonsteorier formidler kunstneren bilder med en egen romproduserende evne, en konstant skaping av rom og det han selv kalte «det inkonsekvente rom». Til avisen Verdens Gang uttalte Gunnar S. i 1950 følgende: «Jeg mener de rene farger og former virker sterkest. Jo mindre ramme av ytre atributter en gir seg selv å operere innenfor, jo større spenning og klarhet, jo mer enkelhet og begrensning, jo større styrke.»

Sidsel Westbø (f. 1943 i Skien) arbeider i et nonfigurativt formspråk med enkle, geometriske former og rene fargeblandinger. Hun anvender enkle, stramme geometriske former som plasserer henne innen retningen optisk kunst. Hennes kunst har en abstrakt karakter, med balansert fargefordeling. Den gir et umiddelbart todimensjonalt inntrykk, men ved å eksperimentere med farger og formers gjensidige påvirkninger får hun også fram en følelse av bevegelse og rom.

Frans Widerberg (f. 1934 i Oslo) bruker mest primærfarger, dvs. rødt, gult og blått. Han blander ikke fargene med hvitt eller svart, men bruker dem som regel helt rene og klare. Han eksperimenterer med fargenes egenkontrast og skaper dybde. Widerberg liker å plassere sine yndlingsmotiver hester og ryttere, innadvente nakne par og svevende ekstatiske figurer på kanten av både landskap og erfaring.

Finn Christensen (1920-2009, Oslo) var en raffinert kolorist. Han lot gjerne fargen råde grunnen i en rekke gjennomskinnelige lag og antydet former, og oppnådde dermed den «smykkeaktige» skjønnhet som han alltid var levende opptatt av.

Karel Appell (1921-2006, Nederland) dyrket et ekspressivt non-figurativt maleri med spenningsfylt og stofflig rik koloritt. Han har utført dekorative arbeider, bl.a. i UNESCOs bygg i Paris (1958). Han stiftet i 1948 sammen med bl.a. Corneille og Jorn kunstnergruppen Cobra. Appel kalte seg selv ”en barbar i en barbarisk tid”. Han kunne i sine grunntrekk minne om en maler som Courbet, som svingte fra det grove og voldsomme til det sarte og fintfølende. Appel malte spontant og realiserte alle temperamentets hurtige innskytelser - uten som Jorn eller Alechinsky å holde en ironi i underfundig reserve. Med en hentydning til fauvismen kan man kalle Appel et vitalt villdyr fra Cobra-tiden. I sine beste arbeider var han den fødte maler, med en intuitiv sans for fargenes sammenheng.

Olav Nygaard (f. 1938 i Tysvær) er landskapsmaler. Hans tidligste formspråk var naturalistisk, men i 1960-årene hadde han en periode med til dels sterk abstrahering av motivene. Fra midten av 70-årene nærmet Nygaards uttrykksform seg igjen mer det naturgitte utgangspunkt, men var preget av større malerisk frihet. De fleste av hans bilder er inspirert av naturen på Vestlandet, i Lofoten og på Finnmarksvidda, og av en rekke besøk på Island. Han maler gjerne landskapet sett fra en høy synsvinkel, eller sett nedenfra, og oppnår dermed en nesten global romvirkning. Nygaards bilder har et dramatisk drag som formidler mye av naturens iboende dynamikk. Penselstrøkene er korte og fyldige, og den mettede, stofflige koloritten er lagt tett opp til naturens egen.

Roar Wold (1926-2001, Trondheim) er kjent for sin strengt beherskede, abstrakte kunst. ”Wolds seneste malerier hører til hans desidert dristigste. Jo mer han behersket sitt metier jo friere ble de maleriske løsningene Som et ledd i å skape et mer organisk og fritt gesturalt maleri, arbeidet Wold med jevne mellomrom med medier som tegning, akvarell og gouache.” […] ”Wolds bilder er fulle av skiftninger og liv. Flater ekspanderer, støter mot andre flater og krymper sammen; skyter utover i rommet og trekker seg tilbake. Fargen kan få tildelt en konstruktiv rolle i det ene øyeblikk og brukes til å skape stemning i det neste. Den foretrukne komposisjonsfiguren er krysset, der linjene møtes optimalt kontrasterende.” (Øyvind Storm Bjerke)