Forord
Jeg betrakter meg mer
som en enmanns-jurie, enn som en kurator i denne sammenheng. En kurator
ville valgt kunstnere ut fra et eget konsept.
Vestlandsutstillingen er bygget pa den frie innsendelsesrett, det innsendte
materiale vil langt pa vei bestemme utstillingens form. Og slik synes
jeg det bør være.
Jeg
benytter meg derfor ikke av muligheten til å invitere andre kunstnere
enn de som har søkt. Det er galt å tro at man har store muligheter til
å profilere denne type utstillinger. 80% av det innsendte materiale kan
plukkes ut uten større problem, dette er også min erfaring fra lignende
arbeide tidligere. Så det er innenfor de resterende 20% man gjør
valg som ikke går på kvalitet. Derfor kan man si at jeg er i en 20% stilling
som kurator. Jeg ønsker meg da heller ikke en større stilling, da hadde
det ikke vaert noen Vestlandsutstilling. Det er nettopp den frie innsendelsretten
som gjør den til det sammensatte tidsbillede som den er.
Et aspekt ved denne type utstillinger ligger meg spesielt på hjertet.
Nemlig det at det er en arena for det uetablerte, et sted der du kan se
lovende tilvekst, et sted der det etablerte bør føle seg truet, et sted
med nye datostempler, et sted der drenasje er viktigere enn konservering.
Forblommet ordbruk? Jeg tror ikke det.
Hva er det så ved årets Vestlandsutstilling som rettferdiggjør en slik
høystemthet? Er det ikke foruroligende når 12 av 16 utvalgte kuntnere
arbeider med fotografi, eller et fotobasert medium som video? Hva er i
ferd med å skje med maleri og skulptur? Bildet seirer over 2 maleriet.
Men et maleri er da også et bilde? Maleriet er blitt for selvopptatt.
Det maleriske viktigere enn det malte. Interne koder er blitt tomme gester.
Jeg tror ikke maleriet er utdøende men det er ikke her energiene strømmer
for tiden.
Denne tendensen er nok forsterket på Vestlandet, i og med at linje for
fotografi ble etablert pa kunsthandverkskolen i Bergen. Men dette er ikke
bare en lokal tendens, selv om pendelen ikke har slått ut i den grad internasjonalt.
Reformasjoner er et nordeuropeisk fenomen. Utstillingen viser hvordan
fotografiet har befestet seg, med et mangfold og en vitalitet det var
vanskelig å forutse kun få år tilbake. Det som karakteriserer den fotobaserte
kunsten er at kunstnerne arbeider med serier. Det ligger tydeligvis ikke
noe problem i å skifte tema og holdning.
Tidligere ville man si at en kunstner som til stadighet skiftet stil ikke
hadde funnet seg selv. Siden det er en konseptuell grunnholdning som er
framherskende i kunsten i dag, blir stil og form redusert til midler.
Formen underlegger seg innholdet.
Dette har vært et inspirerende arbeide for meg. Nå skal utstillingen på
sin vandring, så før den sklir ut av beddingen vil jeg si: Må hell oglykke
følge deg på reisen.
